Speil

Speil åpner med 15 av filmhistoriens vakreste og mest poetiske minutter, og er den filmen Tarkovskij selv satte høyest. Filmen er til dels selvbiografisk og omhandler en døende mann som reflekterer tilbake til sin barndom, sin mor, krigen og personlige øyeblikk. Filmen er en utforskning av barndom, av nostalgi og av tapt sted og tid.

Speil er full av metaforer, allegorier, intertekstualitet, bildespråk, motiver og symboler. Filmen følger den poetiske formen. Den er ikke fortalt lineært, og man er selv nødt til å "lese mellom linjene".

Tarkovskij sa selv: "I believe if one tells the truth, some kind of inner truth, one will always be understood".

Speil er en allmenngyldig film, og som en av Tarkovskys fans skrev til ham: "It is your best film, it is a film about life, the most truthful and realistic film of life that we have ever seen. How is it that you have such amazingly subtle understanding of all the confusion, complexity and splendour of life?"

-CBF